Det er vår egen feil at verden ikke har flere Tommy’er

Jeg hadde en gang en samfunnsfaglærer som sa det var kjedelig at vi ikke tagget vegger lenger. Alt lå liksom til rette for at vi kunne gjøre det i en fritime eller noe, men vi satt heller og gjorde lekser eller så på Netflix.

Poenget til læreren var at barn og ungdom var morsommere før, for eksempel på 80-tallet da han selv var ung. Tommy ville ha brukt den fritimen til å løpe ut i skogen eller dikte opp en ny historie. Og hvis han hadde hatt en sprayboks, hadde han definitivt tagget en vegg.

I redsel for å få kjeft for å minne folk på at det er 40 år siden midten av 80-tallet, vil jeg redde meg inn ved å si at mye er som det var. Bill Watterson lagde striper om de samme temaene som jeg studerer og lager striper om i dag: Klima, teknologi og frykten for verdenskollaps.

Men mye er annerledes også. I 2025 har vi gentle parenting (en oppdragelsesteknikk som baserer seg på empati og respekt for barnet som menneske), nettbrett og mobiltelefoner, og en skole hvor foreldre blander seg mer og mer opp i undervisningen.

Fantasi uten nettbrett

Det er ikke mye gentle parenting i Tommy og Tigern. Til tross for at foreldrene prøver å ha en viss tålmodighet med Tommy, blir han stort sett fysisk sparket ut av huset når han har vært for lenge inne, eller bedt om å slutte og klage fordi ubehaget  «bygger karakter». Det er overraskende hvordan foreldrene våkner med ny optimisme hver morgen, som om de håper at Tommy har blitt eldre og mer moden siden gårsdagen. Lite visste disse stakkars figurene at de skulle være stuck med en seksåring i et helt tiår.

I dag er det nettbrett med spill og strømmeapper som er den største trusselen for barn som Tommy. Som vi ser i serien, er Tommy glad i både TV, popkultur og magasiner. Fritiden hans fordeles jevnt mellom hedonistisk mediekonsum, og å finne glede i utelek. Skogen utenfor Tommys hus rommer en hel verden. Her møter han romvesener, har en egen trehusklubb og mobber nabojenta Marianne. Barndom! Dersom Tommy hadde blitt introdusert for et nettbrett, kan jeg love deg at ungen hadde blitt spist levende av de fargerike, hoppende bildene.

Hvorfor skal du finne opp en personlighet for en tøytiger hvis du bare kan strømme hva du vil på Disney+? Hvordan finner du på å lage sinnsyke snøkunstverk hvis du kan fargelegge en katt på skjermen i fanget? Det er en fare for at Tommy i dag aldri ville kjedet seg nok til å gjøre dumme og morsomme  ting.

Jeg tror med hånden på hjerte at vi har en generasjon med nettbrett-barn nå. Foreldre kritiseres verden rundt for å plassere en skjerm mellom hendene på ungene i stedet for å faktisk oppdra dem eller regulere følelsene deres. Selv om moren til Tommy står på sitt i striper hvor det trygles om TV-titting, ville hun kanskje hatt lettere for å gi etter i 2025. Spesielt i de Tommys mest masete, skrikende øyeblikk.

Den forlatte lekeplassen

Å leke ute er ikke like populært i dag, noe jeg personlig har observert etter at jeg flyttet ifjor. Stedet jeg bor nå har en stor lekeplass midt mellom blokkene, og den lekeplassen er en ørken. Jeg har kun sett ett og annet barn føyse der et par minutter, før de går inn igjen. Frem til nå har jeg tenkt at det er fordi them kids ikke er ute lenger, men etter å ha lest Tommy og Tiger’n-bøkene og reflektert litt over egen barndom er jeg ikke sikker lenger.

Kanskje det hadde vært mer aktivitet mellom blokkene hvis det var en skog der, med et epletre og et lite trehus, en liten bekk. Det kan jo hende at det ikke er det moderne barnet, men heller den moderne voksnes idé om hvordan barn skal leke som er problemet. Ville Tommy lekt på denne lekeplassen? Ville jeg selv gjort det? Trolig ikke.

ADHD eller sosiopatiske tendenser?

Et barn som Tommy, som hverken kan sitte stille på skolen, sykle eller gjøre leksene sine på tiden, ville trolig bli tatt med til et par spesialister i 2025. Selv om Tommy ikke gjør det særlig bra på de forventede områdene, er det likevel ikke noe å utsette på fantasien eller løsningsorienteringen hans – selv om det nettopp er komibinasjonen av disse to ferdighetene som oftest ender i ulykker, skitne tepper og sure foreldre.

Samtidig, klarer Tommy alltid å skjerpe seg når han må. Kan det være at han faktisk er det som han konstant prøver å overbevise Tiger’n om – et genialt vidunderbarn? Potensialet ligger der, men viljen hans til å utvikle det er stort sett fraværende.

Selv om Tommy i dag trolig ville blitt sterkt medisinert, frykter jeg at det hverken ville hjulpet på skoleferdighetene eller syklingen. Tommys unike magi ligger nemlig i personlighetstrekkene vi gjerne forsøker å fjerne; det anarkistiske, grensetestende, nysgjerrige og reaksjonssøkende.. Barn som Tommy kan kun eksistere i en verden hvor de får lov til å være umulige.

Det er faktisk bare én gang i hele serien at foreldrene vurderer å ta med Tommy til en psykolog, og det er ved synet av et av de mange sosiopatiske snøkunstverkene hans.

Klimaaktivisten Tommy

Selv om du neppe ville fått ham inn i et demonstrasjonstog (med mindre du kalte det en anarkistisk revolusjon) har Tommy en forkjærlighet for naturvern. Han og Tigern er frustrerte og sinte over de voksne som forurenser og forsøpler.

Tematikken er ikke spesielt overraskende, med tanke på at ozonlaget og klimaendringer for alvor havnet på den politiske agendaen sent på 80-tallet. Det som er overraskende, er at ingenting har endret seg førti år etter disse stripene gikk i trykk. Om noe så har det blitt verre.

Når alt kommer til alt, er Tommy et godt menneske. Han får dårlig samvittighet når han har gått for langt; han gråter når han ødelegger farens kikkert, og han passer på tøytigeren sin så godt han kan. Samtidig som han har disse gode egenskapene og masse skjult kjærlighet for naturen, tingene og folkene rundt seg, er han en ramp uten like. På denne måten kan Tommy være et forbilde for mange av oss – han er snill, men han er ikke alltid hyggelig. Jeg tror mange av oss ville kommet litt lenger i både privat- og arbeidslivet hvis vi skjønte at dette er to ting som kan være sanne samtidig.

En kjedeligere verden

Det har ikke blitt laget noen serier som Tommy og Tiger’n siden Watterson la pennen bort i 1995. Jeg har flere ganger lurt på hvordan en tegneseriestripe med et moderne barn i hovedrollen ville vært, og kanskje fraværet av slike serier er at barn har blitt litt kjedeligere. Ikke fordi de er født kjedelige, men fordi verden, teknologien og sjelløse OBOS-lekeplasser er det eneste som omgir dem.

Jeg er redd for at en karakter som Tommy ikke kunne utviklet seg i dag. Men helt ærlig, hvis du spør deg selv dypt, dypt inn i sjela: Hva vil du helst ha? En Tommy eller en nettbrett-unge?

Jeg slår et slag for å gå tilbake til å sparke unger mer ut, og heller tåle at de stjeler bildekk, kaster snøballer, filosoferer litt over livet, eller stjeler en sprayboks fra Panduro og tagger en vegg.

Å, som jeg gleder meg til at denne teksten hjemsøker meg den dagen jeg selv får barn.