De første stegene på en lang reise

Dragens øye er en ny norsk fantasyserie tilpasset unge lesere, denne merkelige generasjonen som ikke leser tegneserier. Kanskje er det serieskapere som Malin «Nordlys» Falch (f. 1993) og Sandmæl (f. 1992) som skal få dem interessert? Sandmæl forteller i alle fall at Egmont først refuserte henne, men deretter tok kontakt da sistnevnte fortsatte å publisere nytt arbeid på Instagram.

Første bok i Dragens øye-serien fremstår som en ganske personlig utgivelse, en kvalitet man ikke forbinder sterkt med fantasy-sjangeren. Serieskaper Sandmæl forteller i et etterord om bokens tilblivelse, og takker ved samme anledning redaktør Tonje Tornes, og en god håndfull mennesker som har hjulpet henne på veien til sin debut på et etablert forlag. 

Skisser, en beskrivelse av arbeidsprossessen og utkast til forsider er vedlagt selve fortellingen, og boken fremstår som et ekte hjertebarn. Men spørsmålet er om barnet og opphavet er blitt litt vel forskånet i dette som skulle være en ny stjernefødsel.

Ukjent land, kjent terreng

Det er alltid urettferdig med sammenligninger, men jeg skal likevel nevne Wendy og Richard Pinis Alvefolket, Jeff Smiths Bone, og Tolkiens Ringenes Herre-trilogi. Dette er bautaer innen fantasysjangeren, og de ser alle ut til å være innenfor Sandmæls referanseramme, hva gjelder det visuelle, verdensbygging og narrativ.

Sandmæls hovedkarakter, den unge, kjønnsnøytrale askealven Kha’Nel (Kha blant venner), må i likhet med hovedkarakterene i mange fantasyfortellinger forlate sitt hjem, og legge ut på en reise. En ferd ut i en verden der det er umulig å vite hva slags farer og fantastiske skapninger  som venter rundt neste sving. Slikt er, på godt og vondt, forventet av alle fantasyverk. Det unike ligger dermed i serieskaperens visuelle stil og evne til å bygge verdener. Sandmæl står på egne bein som både forfatter og tegner, og har en utdannelse innen illustrasjon. I Forrådt sliter hun likevel med å sjonglere de to store oppgavene.

På sitt beste er denne utgivelsen full av følelser, med nydelige paneler og sider der fargene spiller på lag i stedet for å slå hverandre i hjel. Mange sider er helt uten snakkebobler, og her viser Sandmæl gode evner til å fortelle kun med bilder. Mer dialogrike scener derimot, oversvømmes ved flere tilfeller av snakkebobler, på bekostning av visuelle og mer spennende fortellergrep som nærbilder. 

Det er rett og slett gjort en del rare valg av perspektiv og «kamera»vinkler, trass i det grundige arbeidet Sandmæl beskriver i bokens tilleggsdel. At en karakter uttykker én følelse per panel, og kun trenger ett panel til å vise hver følelse burde være en grei regel å følge. At totalbilder brukes for å få oversikt og nærbilder til å fokusere på følelser, en annen. Stort sett følger Sandmæl disse reglene, men som leser av Forrådt må jeg i flere tilfeller anstrenge meg for å tolke stillestående bilder av en eller flere karakterer, eller orientere meg i totalbilder jeg ikke trenger. 

Heldigvis er de sterke partiene av boken like komplette som de svake er mangelfulle. Fargepaletten Sandmæl har valgt og detaljnivået hun har lagt seg på, gir meg den herlige opplevelsen av å besøke en annen verden som er eventyrlig og realistisk på samme tid. Men det er leit at Sandmæl ikke har klart å holde toppnivået sitt gjennom hele boken. 

Flere visuelle løsninger fremstår som lite bearbeidet. Det samme gjelder klønete historiefortelling som for eksempel Khas magiske bue som første gang nevnes på side 109, og det faktum at vi aldri får se sverdet som nevnes når Kha legger ut på sin reise. Uklarheten rundt våpnene fremstår som «følgefeil» fra det svake første kapittelet, for alt i alt er dette en bok som vokser seg sterkere etter hvert som sidetallene øker.

Når veien er kjent, men ikke målet

Når man dikter opp en egen verden, blir begynnelsen den vanskeligste delen. De innledende kapitlene til en fortelling som foregår i en verden forfatteren har skapt helt selv må hjelpe leseren til å forestille seg denne verdenen, samtidig som de underholder. Deri ligger fantasyforfatterens største utfordring, og denne bokens aller største problem. 

Både Tolkiens Ringenes Herre og Smiths Bone er fortellinger om fantasiriker og -folk, like mye som det er fortellinger om noen få hovedkarakterer. Sandmæl viser oss haller, korridorer, værelser og arkitektur som følger helt andre regler enn i vår egen verden, men etter endt lesing er verken underjordiske Grotahkli eller landene og byene på overflaten gjort særlig kjent for leseren. Foreløpig vites lite om hvordan samfunnene fungerer, bortsett fra noen åpenbare likheter og ulikheter med vår egen verden. Her er tenåringer som krangler, og går på skole der de konstant vurderes, til sin glede og skuffelse. Her er også ambisiøse foreldre som hyrer privatlærer hvis poden ikke gjør det som forventet på skolen.

Men i motsetning til vår verden er magi veldig til stede i Sandmæls fantasiverden. En mektig kraft som er vanskelig å kontrollere, og som man – om jeg har forstått det riktig – kan finne i seg selv og alt fra vann til våpen, og overføre til andre gjenstander. Akkurat hvordan magi fungerer virker svært gjennomtenkt fra Sandmæls side, og dette får hun også formidlet tydelig. Men det var det med å underholde også…

Bokens kapitler er alle like lange. Et rart valg i seg selv, og noe som gjør første kapittel til en langsom leseopplevelse. Det hadde ikke trengt å være så ille, for kapittelet er fullt av dramatiske hendelser. Men på disse første 30 sidene er Kha ingen hovedkarakter. Tilsynelatende uten egen vilje flyttes hen hit og dit av mektige kvinner (og kjønnsnøytrale karakterer), og ikke minst av forfatteren selv. Kha opplever mye, men tar aldri opp kampen og erfarer dermed ingen ting. 

Dessverre er dette en tendens for Kha langt inn i andre og tredje kapittel (av totalt fire) også. Først på side 100 har Kha et mål, og begynner å kjempe for å nå det. Jeg håper leserne kommer seg helt hit, for kapittel 4 er helt åpenbart bokens sterkeste, og et kapittel som setter brikkene i posisjon for spennende og følelsesladde konflikter i neste bok i serien. Men – spoiler warning! – å la hovedpersonen ligge skadet i over 30 sider er ikke en god måte å bygge spenning på. Det er også et merkelig valg å betegne Kha som «askealv» på bokens vaskeseddel når ordet ikke nevnes i fortellingen.

Å avslutte med stil

Men så var det kapittel 4, da! Her legges nye konflikter og karakterlinjer til de vi allerede er blitt kjent med, og grunnlaget for en fortelling av episke dimensjoner bygges. Sandmæls verden blir i Khas øyne villere og større, samtidig som den for leseren blir mindre og mer forståelig. Hvert enkelt panel og hver eneste side har en tydeligere oppgave, de er dramatiske og potente, og driver handlingen framover. Her har tegneren Sandmæl kost seg med forskjellige teknikker, og resultatet er en fryd for øyet. I tillegg har forfatteren lagt til noen klare mål i karakterenes bagasje, og da blir en fortelling så mye mer spennende med en gang. 

Med Forrådt er første del fortalt av det som ser ut til å bli en følelsesladd fortelling som virkelig fester seg. Dragens øye har muligheter til å bli et medrivende eventyr for både unge lesere og voksne fantasyfans. Den er foreløpig ujevn, men om Sandmæl klarer å holde seg på toppnivået sitt vil konfliktene hun har trukket opp kunne bli til en voldsom og vakker serie grafiske romaner. Nå har både Sandmæl og Kha tatt det første og vanskeligste steget. Reisen videre blir spennende.