Anmeldelse
Herr Cule
Odd Børretzen
Lite forlag, 2024
Fra 1959 til 1960 skrev og tegnet visesangeren Odd Børretzen (1926-2012) stripeserien Herr Cule for ukebladet NÅ (1952-1995). Sekstifire år senere foreligger samtlige seksti striper fra denne serien kronologisk samlet i bokform. Typisk nok måtte det et lite forlag til for å få gitt ut en slik tegneseriehistorisk kuriositet i Norge. All ære til Lite forlag som har påtatt seg ansvaret.
Børretzen var både frilans reklametegner, bokillustratør og tegneserieskaper da han debuterte som forfatter med barneboken Byen som laget brannbil (Tiden forlag, 1959). Siden har han skrevet og tegnet flere bøker for voksne – og etter 55 år enda en barnebok; Mannen som ikke ville stå opp (Frifant forlag, 2004). Tegneserier laget Børretzen derimot aldri igjen – til tross for en lovende start.
Metaparodi i serieform
Herr Cule ble først lansert som en kriminalserie, men dreide seg raskt over til å bli en metaironisk lek med tegneseriens form og fortellergrep. Tittelfigurens navn alluderer eksempelvis til Agatha Christies romanfigur Hercule Poirot, men allerede i stripe nummer to forlater Børretzen krimsjangeren til fordel for en mer spøkelsesdrevet fortelling. Herfra kan alt skje, noe det også gjør. I den tredje stripen slutter detektiv Cule at han er innesperret i en tegneserie. I stripe nummer fire bryter han den fjerde veggen ved å klippe seg vei ut av serieruten med en saks. Hakk i hæl følger de trofaste følgesvennene «Jonassen», og blod- og sporhunden «Ottho». Børretzen har i et intervju (NÅ #53, 1959) beskrevet de to bifigurene som henholdsvis «fullkommen» og «tragisk». Tegneserien hans kan man trygt kalle det motsatte: Herr Cule er ufullkommen – og komisk!
Odd Børretzen kombinerer slentrende humor med ironiske stikk rettet mot alt fra sin egen skjøre frilansøkonomi til Hitlers tredje rike. «Saken er at organisasjonen hadde alt» resonnerer Herr Cule om forbryterbanden Mord, Brann & Vold AS; det vil si «penger, makt, berømmelse og folkevogn». Børretzens satiriske brodd blir ekstra vittig fordi den er så malplassert. Et underliggende maktkritisk budskap kan gjenfinnes gjennom hele serien.
Dekonstruksjon som metode
“Herr Cule er i utstrakt grad beregnet på modne intelligente mennesker” uttalte Børretzen om sin egen serie. Slik kom han eventuell kritikk i forkjøpet.
Kombinasjonen av skapertrang og eksperimenteringsvilje gir god uttelling for Børretzen. Og det er særlig formeksperimentene som gjør denne serien verdt å lese. Tegneserierutene blir både revet og sprengt i filler, men likevel skjer det på en finurlig, stillferdig og slentrende måte. Herr Cule er kul så det holder, og mister aldri fatningen – selv ikke i møte med farer. Når båtmotoren går tom for bensin kjører han bare galant videre; “Siden det er så kort igjen til land lar vi oss ikke hefte av slike bagateller” sier han til assistenten.
For dem som måtte være lei av idrett på TV er det ellers et befriende høydepunkt å lese om sportsidioten “Sportstossen”. Daglig plager han omgivelsene sine med å arrangere “forhindringsløp”, men løsningen er såre enkel: “Det som må gjøres er å ta vekk endeveggen i tegneserien” konkluderer Herr Cule. Som sagt så gjort. Snart spurter “Sportstossen” ut av hele boken
På ett tidspunkt bryter Børretzen hele stripeformatet ved å la én av rutene følge en flaggstang hele veien til toppen. Utgiveren av samleboken løser dette problemet ved gjøre siden fysisk utbrettbar i høyden. Bokdesignet er med andre ord respektfullt mot forelegget. Selve reproduksjonen er likevel litt ujevn; tegningene kommer ikke helt til sin rett på grunn av piksler og støy.
Tove Jansson som forbilde
“Selv Mummimamma kunne ikke ha gjort det bedre” skriver Knut Nærum om serien i bokens forord. Her vil sikkert en del være uenig. Sikkert er det i alle fall at Børretzen virker vært svært inspirert av Tove Janssons tegneserier. Jansson var først ute av de to og både skrev og tegnet avisserien Mummitrollet fra 1955 til 1959. Flere av særtrekkene Børretzen benytter seg av har hun nærmest patent på. Dette gjelder både stil og stemninger – og tidvis det filosofiske, som Nærum nevner.
Ett klart eksempel på Janssons stil er bruken av dekorative objekter istedenfor for bilderuter og -streker. Børretzen har blant annet tegnet slyngplanter, flaggstenger og nøstegarn rundt bildene – oftest med tiltalende resultat. Enden på visa er likevel denne: etter endt lesning får man umiddelbart lyst til å pløye gjennom Tove Janssons samlede tegneserier – selv om man har lest dem før. Herr Cule leser man kanskje kun én gang.
