Hvor mye skal tegneserier koste?

De siste årene har undertegnede skrevet en hel del om portokostnadene knyttet til å frakte tegneserier på kryss og tvers av landegrenser og verdenshav. Kortversjonen lyder: Der det for et tiår siden kostet 20-50 kroner å få sendt et enkelt tegneserieblad fra Storbritannia eller Tyskland til Norge (litt mer fra Nord-Amerika), er man i dag heldig hvis man slipper unna med mindre enn en tohundrelapp.

Dette innebærer en drastisk endring av betingelsene for å kjøpe og selge smallprint-tegneserier og enkelthefter, for hvis det koster mellom 215 og 349 kroner å få tilsendt en tegneserie med en prislapp på 22, 56 eller 89 kroner, vil de aller fleste ganske enkelt la være å gjøre det.

Slik blir det vanskeligere for lesere, serieskapere og kritikere å følge med på det som rører seg, og på lang sikt kan dette føre til en regionalisering av denne mest kunstnerisk vitale og økonomisk sårbare delen av tegneseriefeltet. Mainstreamforlagene vinner, tegneseriekunsten taper.

Personlig har jeg imidlertid ingen hensikt om å la tegneseriekunsten tape, og jeg bruker derfor tullete mye på å skissere opp ulike innkjøps- og fraktscenarioer som gjør det mulig å få tegneseriene jeg vil ha til en totalkostnad jeg kan leve med. Et ferskt eksempel på dette, er mine to måneder med fruktløse forsøk på å løse problemet “Hvor mange andre tegneserier må jeg kjøpe – og av hvilke forhandlere – for å kunne sikre meg et eksemplar av Joe Matts Peepshow #15 (opprinnelig utsalgspris $6.99) til en samlet pris som gjør det mulig å fortsatt se meg selv i øynene?”.

Hvis man kjøper flere tegneserier fra samme selger vil portokostnadene per tegneserie i de fleste tilfeller bli lavere og dermed mer akseptable, men hva om de som selger deg tegneserien du vil ha ikke har noe annet du vil kjøpe slik at du ikke kan presse ned prisen per utgivelse? Hva da?? Slik forløper dagene, kveldene og de søvnløse nettene.

Etter å ha gått grublet på/sutret om dette i noen år, er konklusjonen at gitt at ingenting drastisk skjer på den internasjonale portofronten (usannsynlig), så vil det måtte opprettes innkjøpsfellesskap, der man går sammen om å bestille vanskelig tilgjengelige tegneserier, og slik presser kostnadene ned til et nivå alle involverte kan leve med. Smallprintentusiaster med organisatoriske tilbøyeligheter vet med andre ord hva de har å gjøre.

Det var midt i et av disse kompliserte Peepshow #15-regnestykkene, at jeg prokrastinerte meg inn på nettsidene til The Mansion Press. Det franske forlaget har de siste årene gjort seg bemerket med engelskspråklige/ordløse utgivelser av solide navn som Josh Simmons, Dave Cooper og Simon Hanselmann, i tillegg til en fransk utgave av Al Columbias Pim & Francie og utgivelser av en håndfull tegnere og tegneserieskapere jeg aldri har hørt om.

Det som først og fremst fanget min interesse var imidlertid Johnny Ryans Tales of Terror Issue One: Fuck My Son – og da ikke på grunn av tittelen, men på grunn av det faktum at den med sine 44 sider og prislapp på 16 euro eksemplifiserer en annen påfallende trend i skjæringspunktet mellom tegneserier og penger: Nemlig at visse typer alternative tegneserier det siste tiåret har gjort et voldsomt byks oppover i pris og over i en annen forretningsmodell.

Jeg har fulgt Ryans karriere av og på fra hefteserien Angry Youth Comix (2001-2008) via seksbindsvoldsorgien Prison Pit til tegningene han laget for Owen Klines Funny Pages og Instagram-tingene han lager i dag (jeg er særlig glad i tegningene av mannevonde, antropomorfiske mobiltelefoner). Han er ikke en tegneserieskaper jeg har et komplettistisk forhold til, men han hører med blant dette århundrets viktigste amerikanske tegneseriehumorister, og sist jeg leste The Comic Book Holocaust mente jeg den var et satirisk mesterverk.

Ryan har en enkel og effektiv strek (slåssescenene i Prison Piter overraskende medrivende), men i motsetning til Mansion Press-kollega Dave Cooper, kan han vanskelig hevdes å være en tegner som krever å bli trykket i stort format på papir av høy kvalitet (veggene på et offentlig toalett vil i mange tilfeller være mer enn godt nok). Tegningene i Fuck My Son er da også påfallende enkle og skisseaktige, og det faktum at streken er trykket i en lilla pantonefarge endrer ikke det faktum at de ser ut som om de er hentet fra en kopimaskinfanzine. Dermed er vi fremme ved spørsmålet man er nødt til å besvare før man i det hele tatt begynner å tenke på porto, nemlig: Er virkelig 16 euro en rimelig pris å betale for en glorifisert fanzine fra en tegneserieskaper av Johnny Ryan i 2024?

Svaret kommer langt på vei an på hvorvidt man tenker at man betaler for a) leseropplevelsen, b) det fysiske objektet eller c) muligheten til å støtte en kunstner og/eller et forlag hvis arbeid man verdsetter. 16 euro for 44 (uvørent tegnede) sider plasserer Fuck My Son i samme kategori som risografutgivelser og anslagsvis 70 prosent av det internasjonale kunstbokfeltet, i den forstand at priskalkylen baserer seg på kjøperne får noe mer ut av å kjøpe den aktuelle trykksaken utover å lese ordene og se på bildene. Hvorvidt dette noe er gleden av å eie det fysiske objektet eller bidra til å holde en kunstner i arbeid og/eller et felt i live – eller en kombinasjon av disse – varierer fra kjøper til kjøper. Det sentrale er at den økonomiske modellen representerer en slags antitese til den prispressende, tilgjengelighetsbesatte digitale distribusjonen som har definert mediebransjen de siste tjue årene.

I dag publiseres en større andel av de mest kunstnerisk interessante tegneserieutgivelsene som kommer ut i Vesten innenfor denne økonomiske modellen enn hva som var tilfelle for ti, tjue og tredve år siden. Dette skyldes delvis at tegneseriemediet har emigrert ut av kioskene og dagligvarebutikkene og over i bokhandlene, hvilket innebærer færre hefter og flere bøker, hvilket i tur betyr at enkelte saktearbeidende tegneserieskapere faller mellom stolene. Men man ser også en tendens til at tegneserier og tegneserieskapere som for ikke lenge siden tilhørte randsonene av mainstreamen, er i ferd med å trekke seg tilbake til sine egne folkefinansierte nisjer (og eventuelt gjøre noen korte gjesteopptredener i mainstreamen når det finnes materiale nok til en større utgivelse).

Fuck My Son er en parentes i Johnny Ryans kunstnerskap, men enten det skyldes formatet, papiret eller kvaliteter det er vanskeligere å sette fingeren på, sitter jeg egentlig ikke igjen med følelsen av å ha sløst bort tid og penger (slik jeg for eksempel ofte gjør når jeg får det for meg at jeg skal kjøpe en samlebok fra Image eller Boom!) Sånn sett kan den vel hevdes å være verdt pengene, selv om jeg ikke kommer til å oppfordre noen til å løpe ut og kjøpe den. Det skal også sies at de senere numrene av Tales of Terror – Maniac Army og Who Raped My Horse? – tilbyr mer verdi for pengene, med henholdsvis 88 sider for €21 og 168 for €26.

Det er derfor nærliggende å konkludere med at 16 euro for 44 sider får være greit i akkurat dette ene tilfellet – slik det er akseptabelt i en hel haug med andre individuelle tilfeller – men at prisen på denne typen tegneserier generelt begynner å bli faretruende, kundegrunnlagsunderminerende, selvmarginaliserende høy.

Samtidig klarer jeg ikke he-elt å fri meg fra tanken om at denne utviklingen kan sees som en naturlig og nødvendig del av tegneseriemediets klassereise oppover i det kulturelle hierarkiet: At årsaken til at vi tidligere regelmessig kunne kjøpe hefter av tegneserieskapere som Johnny Ryan for tjue-tredve kroner stykk, var at de var like undervurdert av markedet som tegneserien var undervurdert av samfunnet og kulturen. og at prisnivået på utgivelser som Fuck My Son representerer en mer realistisk og rettferdig verdsettelse av deres arbeid. Jeg liker ikke helt implikasjonene av denne tanken ­­– ikke minst fordi den synes å forutsette at tegneseriens tid som massemedium er 100% forbi – men den kan heller ikke avfeies uten videre.

Hva gjelder de abnorme, perverse og destruktive økningene i porto og forsendelseskostnader finnes det derimot ingen unnskyldninger eller formildende omstendigheter. Det er en kynisk konspirasjon mot intellektuell infrastruktur, internasjonal forbrødring og den analoge verden som sådan, med tegneseriekunsten som uskyldig offer.