Landet som var så inderlig annerledes

Litteratur kan gi oss interessante innblikk i andre lands kulturer. Slik er det også med manga. De fleste lesere av japanske tegneserier har støtt på ting som gir en spennende følelse av noe som er kjent og ukjent på samme tid.

Kanskje er det et moderne hus som ligner på vårt eget, men hvor badet (og bruken av det) er tydelig ulikt den norske normen; Kanskje er det risbollene og teen karakterene har til lunsj, eller alle de middagsaktige smårettene som ligger på frokostbordet eller i matpakken; Kanskje er det skoleuniformene eller hvordan ungdommene har omfattende rydde- og vaskeplikter etter skoletid.

I mange manga-sjangre vil slike skildringer være et naturlig bakgrunnsteppe for historien. Det er detaljer som er nødvendige for å få frem nyanser i situasjoner eller karakterer, eller som gir liv til verdenen og omgivelsene karakterene befinner seg i. I fantasy eller sci-fi vil det derimot være et poeng å skildre alt langt mindre gjenkjennelig. Atter andre ganger fremstiller skaperne med vilje Japan som mindre i tråd med stereotypiene vi forbinder med landet.

Annerledeslandet

BILDE: Her har ikke tegneren latt være å tegne føttene deres av latskap. I de fleste japanske hjem er den første delen av yttergangen senket i forhold til resten av gulvet (fra HORIMIYA av Hero og Daisuke Hagiwara).

Selv om manga lages for det japanske markedet, er idéen om «annerledeslandet Japan» besnærende for mange vestlige lesere. Kanskje det til og med er en del av forklaringen på hvorfor manga har blitt så populært utenfor hjemlandet.

Den moderne livsstilen som fremstilles i mange serier er enkel å relatere til, samtidig som det er flust med sjarmerende fremmedheter. Den som leser mye manga vil etter hvert lære seg å kjenne igjen tropene serieskaperne bruker for å raskt definere karakterene og gi dem sin plass i seriens univers.

Jeg husker selv fra mine første år som mangafrelst, det frydefulle i å få små innblikk i en annen kultur og et annet samfunn. Som mange andre forelsket jeg meg i den romantiserte og forenklede fremstillingen av Japan. Og det som kanskje fascinerte meg mest, var hvordan tegneseriene skildret de sosiale relasjonene og følelsene som boblet under overflaten. Norske manga-lesere vil oppleve at disse tingene kommer til uttrykk på andre måter enn vi er vant med her til lands.

Håpløse utlendinger

Det japanske samfunnet blir gjerne sett på som preget av sosialt hierarki, gruppeorientert tenking (i motsetning til individualistisk tenking), høflighet og formaliteter.

Japan blir sett på som så særegent på disse områdene at det har skapt en sjanger kalt nihonjinron, en kvasivitenskapelig litteratur om alt som gjør japanere og deres kultur og samfunn helt unikt, særlig sammenlignet med «Vesten».

Fra innsiden kan dette ses på som et forsøk på nasjonal identitetsbygging og selvforståelse. Men selv om nihonjinron har blitt utsatt for ganske grundig myteknusing, florerer det likevel av artikler og blogger på nettet som holder liv i forestillingene om japansk eksepsjonalisme. Disse er skrevet både på japansk og engelsk, av både japanere og andre.

Ett gjennomgående tema i sjangeren er hvordan utlendinger i Japan ikke makter det man kaller «kuuki wo yomu», altså det å ha sosiale antenner, være sosialt anlagt og å klare å lese mellom linjene. Det handler om å forstå og tilpasse seg sosiale situasjoner, ikke bare ut ifra hva som sies, men også ut fra andres oppførsel, ansiktsuttrykk, og kroppsspråk. Japanere fremstilles nærmest som tankelesere på området, mens den plumpe utlending (implisitt fra et vestlig land) bare forstår direkte beskjeder i klarspråk.

På overflaten kan det virke som om beskrivelsene stemmer. Det er tross alt utfordrende å kommunisere nyanser på et språk man ikke behersker skikkelig. Å myke opp et budskap ved å være vag, men likevel forståelig, er vanskelig nok på ens eget morsmål. Det samme gjelder den kulturelle forståelsen av skikk og bruk, normer og ikke-verbal kommunikasjon. Disse tingene er tross alt nettopp kulturelt betinget.

Men dette går begge veier. Japanere vil selv kunne tråkke i den sosiale salaten i land hvor de ikke kjenner kulturen. Selv om det ikke er akademisert på samme måte som nihonjinron, gjør alle nasjoner en variant av den samme speilingen mot omverdenen i et forsøk på å forstå seg selv og sin egen nasjonale eller kulturelle identitet. Både generalisering og forenklingen tjener en nytte i disse øvelsene.

Når masken glipper

Det finnes tre begrepspar som gir oss et innblikk i hvordan japanerne selv tenker om sosiale relasjoner: Soto/uchi, omote/ura, og tatemae/honne. Disse motsetningene kan hjelpe oss å forstå spenningen som kan oppstå når man blir kjent med noen og ennå ikke er sikker på om man er venner – et tema som dukker opp i svært mye manga på tvers av sjangre:

Er vi kommet så nære hverandre at vi er uchi enda eller er du fremdeles soto? Kan jeg vise deg mitt ura, mitt sanne ansikt, eller er vi fremdeles på omote? Kan jeg fortelle deg mitt honne og uttrykke mine ekte tanker og meninger, eller må jeg fremdeles fremføre mitt tatemae?

Begrepene dreier seg om hvordan vi forstår forholdene oss imellom. Hva tenker, føler og mener vi, sett opp mot hva vi sier, gjør eller uttrykker overfor omverdenen.

Alt dette er veldig menneskelig og universelt, det som er uvant for oss er hvordan det japanske språket gjør dem konkrete ved å sette ord på dem. Signaler om fortrolighet er ulike mellom kulturer, og i mangaens verden får vi innblikk i hvordan det kan komme til uttrykk i Japan. Ofte vil valg av tiltale gis stor betydning i overgangen fra for eksempel bekjent til venn, både med hensyn til bruk av etternavn, fornavn eller kallenavn, hvilket suffiks man benytter, eller om man underveis dropper suffikset helt. Dette siste kan signalisere intimitet ved at man fjerner avstanden som skapes ved høflig tiltale; Brukt på feil tid kan det demonstrere manglende aktelse for den man tiltaler. Dette gjør faktisk visse forlags oversettelser hakket fattigere enn andres, fordi de ved å overse hele suffiksbruken tar bort meningsbærende innhold som er vanskelig å formidle på andre måter.

Forenklingens kunst

I enkelte serier reflekterer karakterene mye rundt hvorvidt de kan eller ønsker å si det de egentlig mener – og vise sitt sanne ansikt – eller om de skal tilpasse seg det de tror omgivelsene forventer av dem. Andre ganger overraskes de over at de har misforstått hvorvidt de faktisk er venner med noen eller ei.

Følelsene er som sagt kjente i mange kulturer. Men bidrar vi til å forme eller forsterke visse tendenser ved å sette navn på disse sidene ved mellommenneskelige forhold? Er begrepene normative og ikke bare beskrivende, all den tid det vi leser og reflekterer rundt kan også får større rom i tankene våre? Det kan sies om manga også. Vi ser mimesis og anti-mimesis på samme tid: Kunsten etterligner det virkelige liv, og det virkelige liv etterligner kunsten.

Mange mangafans får et forenklet inntrykk av Japan gjennom tegneseriene, og nikker anerkjennende når diskusjonen dreier seg mot hvor inderlig enestående soloppgangens land er. Skyldes det da manglende nyanser i mangaene vi leser, eller bare vår egen tendens til å legge mest merke til det som skiller seg ut? Kanskje er det begge deler på en gang.

Manga kan være en inngang til å forstå det japanske samfunnet, selv om det ofte vil være forenklende på både godt og vondt. Gjennom mangaens linse kan Japan fremstå besnærende annerledes. Jeg tror nok at vi er mer like enn ulike, selv om uttrykksmåtene og gradsforskjellene også gjør oss forskjellige. Og dynamikken mellom det kjente og ukjente er nok et av elementene som gjør manga så spennende.

---

[Hovedfoto: Tianshu Liu på Unsplash]