Nesten like bra som tegneserien

Det er mer av en konstatering enn en påstånd: Børge Lunds Lunch er en av nyere tids aller beste norske stripeserier. Så kan man alltids krangle om det er den, Jens K Styves Dunce eller Therese G. Eides Intet nytt fra hjemmefronten som fortjener plassen helt øverst på pallen.

Alle disse seriene – samt de gamle storkanonene Pondus og Nemi – burde være godt egnet for adaptasjon til tv-mediet, men det er altså Lunch som har fått prøve seg først. De første episodene blir sluppet på TV2 Play i disse dager.

Og det tar litt tid å omstille seg til tv-versjonen av Lunds tegneserieunivers.

The Office finnes allerede

I et stort nybygg i det som godt kan være Bjørvika, i et kontorlandskap av mest pregløse sort, blir vi introdusert for et slags tverrsnitt av det private næringsliv anno 2022. Her er designere, resepsjonister, mellomledere, IT-konsulenter og «forward team managers», men det blir aldri klart hva menneskene med disse fine yrkestitlene egentlig driver med der oppe i glasstårnet sitt. Stort sett all tid synes å gå med til tåkeprat og ørkesløs møtevirksomhet.

Men flinke til å fraskrive seg alle former for ansvar, dét er de.

Dette har Børge Lund fått mye god satire ut av de siste 15 årene. Man trenger ikke selv å ha jobbet på kontor før både standardfrasene – «Jobber med saken», «Bare start møtet uten meg», «Kan vi ta det på mandag?» – og typegalleriet vil virke fornøyelig familiært. Lunds renskårne formspråk bidrar til å klargjøre poengene.

TV-serien har akkurat samme utgangspunkt, men det er noe annet å skulle skildre kjedsomhet ved hjelp av levende bilder enn med tegninger. Faren er betydelig større for selv å bli kjedelig. Det hjelper heller ikke at The Office allerede finnes.

Oppgitte ansikter og spydige kommentarer

Førsteinntrykket er da også knusktørt. Serien introduserer oss aldri for rollefigurene – som skiller seg ganske mye fra dem i forelegget – og den har ikke noe naturlig midtpunkt à la David Brent i The Office eller fan-favoritten Kjell i tegneserien. I stedet kaster første episode oss rett ut i et typisk mislykket avdelingsmøte.

Visuelt er alt helt flatt, og skuespillerne har ikke stort annet enn oppgitte ansikter og en og annen spydig kommentar å spille på. Det lover sant å si ikke særlig godt. Men det hele skal snart ta seg opp.

Undertegnede humrer når broileren Birger (Mattis Herman Nyquist) i episode 2 endelig kommer på firmaets kjerneverdier – som egentlig er NTNU sine – og har begynt å kose seg ordentlig når Kjell (Frank Ole Sætrang) og Nico (Andreas Rand) bruker hele episode 6 til leke «tenk på et tall» i stedet for å gjøre et visstnok veldig viktig estimat. Den aktivt arbeidssky resepsjonisten Bodil (Tuva Adine Billing) er dessuten et oppkomme av sitatvennlige avsporinger.

Og episodenes format – 10 effektive, «binge»-vennlige minutter – oppleves akkurat passe for denne typen dialogbasert komikk. Faktisk kan det være vel verdt å se de første episodene om igjen etter at man har lært karakterene å kjenne og er blitt vant til seriens lavmælte tone og laidbacke rytme.

Et annet pluss er at vi slipper alle de mest oppbrukte norske skuespillertrynene.

Sin egen greie

TV-versjonen av Lunch kommer ikke til å true The Office sin posisjon som den store arbeidslivskomedien. Til dét har den for lite nytt å bringe til torgs. Ingens mentale bilder av Kjell, Nico, Bodil, Gunnar eller Thorsen kommer heller til å bli erstattet av de nye «live action»-variantene. Til dét står tegneserien for støtt.

Men en tv-serie som oppleves litt mer severdig for hver nye episode, fortjener å bli sett som sin egen greie. Gi den et par sesonger og alle sammenligninger kommer til å bli overflødige.

Og jammen får man ikke lyst til å se Nemi, Pondus, Dunce og Intet nytt fra hjemmefronten på tv også. Jeg våger påstanden: Det ligger mer godt grunnlagsmateriale i de nye tegneseriene enn i stort sett alt annet av norsk samtidslitteratur.

Anmeldelsen er basert på de første åtte av i alt 20 episoder.