Lekent om apokalypsen

Vi hører om undergangen hver eneste dag.

Som oftest handler det om klimaets snarlige og – etter alt å dømme – uunngåelige kollaps. Men som om ikke dét var uhyggelig nok, trues verden slik vi kjenner den også av galopperende økonomiske ulikheter og stadig økende polarisering på et utall ulike fronter. Nå til dags er et helt vanlig nyhetsinnslag egnet til å skape panikk eller apati, alt etter som.

Det som nesten alltid mangler i disse rutinemessige dommedagsprofetiene, er de store perspektivene, de originale tankene, den frie fabuleringen. Vi vet nesten ingen ting om hvordan fremtiden kan komme til å bli hvis alt faktisk skulle gå galt.

No Future er en bok hvor serieskaperen Esben S. Titland og filosofen Anders Fjeld tør å forfølge noen ganske drøye tankebaner helt ut.

Og for å si det sånn: Resultatet oppleves betydelig mer stimulerende enn et besøk på VG.no eller din gjengse utgave av Dagsrevyen.

En hybrid av en bok

Titland har tidligere laget dokumentariske tegneserier om samfunn, arkitektur og økonomi – med Piketty på 1-2-3. Kapitalen i det 21. århundret tegnet og forklart (2014) som et foreløpig hovedverk – mens Fjeld blant annet har en doktorgrad i politisk filosofi. Det ligger med andre ord mye kunnskap til grunn for alle spekulasjonene i No Future.

Noen tradisjonell tegneserieutgivelse er dette ikke. Snarere snakker vi – passende nok, tematikken tatt i betraktning – om en slags løst sammensatt hybrid hvor tekst og tegning spiller sammen på flere forskjellige måter. Her kommer illustrerte tekster og rene tegneserier om hverandre.

Boken kan ved første øyekast fremstå kaotisk, men viser seg snart å ha en tydelig, om enn anarkistisk struktur.

Kuas statusfall

Det begynner med en parafrase over det kanskje mest kjente kapittelet fra Johannes’ åpenbaring, det som handler om Apokalypsens fire ryttere: pest, krig, hungersnød og død. Men i denne versjonen er rytterne blitt til barn og tekstene langt mer tvetydige enn i originalen.

Deretter følger en serie skjematiske fremstillinger av den gode, gamle kua. Først blir den presentert som mytologisk symbol i religion og mytologi, så som objekt for forskning, avl og melkeproduksjon, og til slutt som en slags selvreproduserende kjøtt- og melkeprodusent.

Det stakkars dyrets statusfall er litt svimlende, litt kvalmende og dønn deprimerende.

I bokens tredje sekvens fabulerer Fjeld og Titland over en en helt ny øystat tuftet på den enorme flytende søppelfyllingen som blir kalt The Great Pacific Garbage Patch. Ideen åpner opp for både interessante nye mutasjoner og en alternativ form for demokrati kalt «kosmokrati».

Her er vi langt inne i form for satirisk science fiction. Titland briljerer med sin klare strek og sine detaljrike tablåer, Fjeld med noen til tider elleville, kvasivitenskaplige utlegninger.

Og slik fortsetter det, blant annet med en gigantoman og ikke så lite bisarr verdensutstilling på Dronning Mauds Land, før det hele ender med et «rurbalistisk økoangrep» på Oslo i 2035.

Men verden går ikke under der heller. Den blir bare ny.

Håp pakket inn i plast

Å mane frem dystopier er enkelt. Å skissere løsninger og skape håp er vanskelig.

Nå er det ikke realistiske løsninger Esben S. Titland og Anders Fjeld skisserer i No Future. Det som gjør at boken deres likevel skaper håp, er lekenheten de nærmer seg vår tids største utfordringer med. Vårt alles håp ligger nemlig der det har det gjort i hele menneskehetens historie: i fantasien og kreativiteten.

Den ligger til grunn for all kultur, all politikk, all vitenskap.

Uten den er vi ganske enkelt fortapt.

Undertegnede har bare ett spørsmål til utgiverne av denne originale, tankevekkende og på alle måter prisverdige boken. Sørgelig nok er det av rent materiell art: Hvordan i huleste, heiteste kom dere på å pakke den inn i et 100 prosent overflødig, plastbestrøket støvomslag?

Ironien er øredøvende.